Polynevropati
Polynevropati er en sykdom som rammer det perifere nervesystemet, det vil si den delen av nervesystemet som ligger utenfor hjernen og ryggmargen. Dette systemet består av forskjellige typer nervefibre. Motoriske nervefibre leder impulser til muskler om å bevege seg. Sensoriske nervefibre leder impulser til hjernen fra hud og ledd om smerte, berøring, trykk, temperatur, og leddstilling. Autonome nervefibre går til kroppens indre organer og bidrar til regulering av blant annet hjerterytme, fordøyelseskanal, svette og kjønnsfunksjoner.
De fleste polynevropatier er kroniske, utvikler seg svært langsomt og gir nummenhet og/eller smerter i føttene uten fremtredende lammelser. Et mindretall presenterer seg på andre måter, for eksempel med en nokså rask debut med økende lammelser, ustøhet og dårlig kontroll over bevegelser.
Polynevropati fører til at de perifere nervefibrene ikke fungerer som de skal. De sensoriske fibrene rammes oftest, og det gir nedsatt hudfølelse, smerter og eventuelt ustøhet. I noen tilfeller rammes i tillegg de motoriske fibrene, og det gir muskelsvakhet (lammelser). Hvis de autonome fibrene rammes kan det gi forstyrret tarm-, svette - og seksualfunksjon
Hva er årsaken til polynevropati?
Det er mange ulike årsaker til polynevropati, for eksempel sukkersyke (diabetes), vitaminmangel, stoffskiftesykdom (hypotyreose), revmatiske sykdommer (leddgikt, Sjøgren syndrom), alkoholmisbruk, medikamenter, miljøgifter, kreft, genetiske forstyrrelser, nyresykdom, autoimmun sykdom mm. Hos en stor andel (30 - 50%) finner man ikke årsaken til polynevropatien. Den kalles da idiopatisk eller kryptogen. Man tror at de fleste idiopatiske polynevropatier skyldes genetiske forhold som er vanskelig å påvise.
Vanlige symptomer
Det begynner ofte med nedsatt hudfølelse ytterst i føttene og en følelse av å gå på puter. I tillegg opplever mange smertefulle prikkinger, brenning, kuldefølelse, stramming eller strømstøtlignenede fornemmelser i ben og eventuelt armer. Dette skyldes at de skadde nervene er hyperaktive og sender ”feil” impulser til hjernen. De sensoriske symptomene følger ofte et strømpe- og hanskemønster.
Nedsatt leddsans kan føre til ustøhet som ofte er mest uttalt i mørke og i ulendt terreng. Et mindretall får gradvis økende lammelser og gangvansker. Lammelsene starter ofte lengst nede i beina og medfører problemer med å gå på tærne eller hælene. Tosidig dropfot, det vil si at man ikke klarer å bøye foten oppover, kan forekomme.
Diagnosen
Diagnosen vil stilles på grunnlag av sykehistorien og funn ved nevrologisk undersøkelse. En spesialundersøkelse av nervene (nevrografi) kan bekrefte diagnosen. For å finne den underliggende årsaken til polynevropatien taes en rekke blodprøver, av og til ryggmargsvæskeprøve, røntgenundersøkelser og vevsprøve.
Behandling
Det finnes foreløpig ingen medikamenter som kan reparere nerveskaden ved polynevropati. Men det er mulig å forhindre at skaden blir større ved å gjøre noe med den tilgrunnliggende årsaken. Ved diabetes er det for eksempel viktig å regulere blodsukkeret så godt som mulig. Ved autoimmun årsak kan kortison eller liknende medikamenter virke gunstig. Fysisk aktivitet og trening kan fremme reparasjon av skadet nervevev. Det er derfor gunstig å gå mye, selv om det gir smerter. Blodsirkulasjonen til bena rammes ikke ved polynevropati, selv om bena kan føles kalde.
Det er viktig å beskytte følelsesløse føtter mot forfrysning ved å bruke rommelig og varmt skotøy om vinteren. Pasienter med diabetes og polynevropati er mer utsatt for sårdannelse og bør sørge for regelmessig fotpleie med tanke på det.
Kroniske smerter og plagsom stikking, brenning, kuldefølelse og stramming i bena kan lindres med ulike medikamenter som for eksempel antidepressiver og antiepileptika. Ved lammelser i ankler og tær kan gangfunskjonen bedres med bruk av dropfot skinner som tilpasses på ortopedisk verksted.
Hvordan er langtidsutsiktene?
Dette avhenger litt av årsaken til polynevropatien. De fleste kroniske polynevropatier og særlig de som er idiopatiske har mest sensoriske symptomer (nummenhet og smerter) i føttene. Prognosen er da god med svært langsom progresjon og høy sannsynlighet for bevart gangfunksjon.
Et mindretall får betydelig ustøhet og dårlig gangfunksjon pga lammelser i bena (særlig tær og ankler), men det er svært sjelden at lammelsen brer seg til andre deler av kroppen, og svært få blir avhengig av rullestol.
Ovennevnte artikkel fant jeg på nettet.
I tillegg har jeg tynnfibernevropati. Denne kan være arvelig.
