Nå er det bare 4 uker til vi reiser hjem. Jeg både gleder og gruer meg.
Gleder meg til å få klarlagt sykdommen min og bli operert, håper jeg. Gruer meg til å reise fra dette herlige paradiset vårt.
Vi har hatt en fantastisk tid her nede med nydelig vær, varmt og godt. Nå begynner vi å kjenne på litt høst, men det er godt og varmt i solen. Beste sommer og høst på 70 år sies det.
Vi hadde uvær sist helg, med lyn og torden, og mye regn, men det er godt med litt forandring og godt for plantene.
Denne helgen er datter m/samboer og lille Mikkel her. I dag skal vi spise lunsj hos dem i den flotte leiligheten de har kjøpt her, rett over gata. Det er så herlig å ha dem i nærheten. På denne måten så kan vi treffes oftere enn i Norge, siden vi bor på hver vår kant av landet.
lørdag 29. oktober 2011
onsdag 26. oktober 2011
Å lage bleiekaken til lille Mikkel
Å lage bleiekake var utrolig gøy. Jeg fikk ideen på siden til Beate, Tips & Inspirasjon Til Hjemmet.
Jeg begynte å lete litt på nettet, og fant mange flotte bleiekaker. Utrolig gøy å planlegge hvordan jeg ville lage min. Kjøpte mye flotte silkebånd og blonder, og mange småting som skulle ligge rundt.
Ville også ha en presang til mammaen og pappaen også, så jeg fant et rustikt rundt trefat, som ble bunnen. De fleste bruker papp. I midten skulle jeg ha en cavaflaske, så derfor ble det en toalettrull i midten. Den skulle fraktes til Spania, men jeg gjorde alt ferdig hjemme.
Hver del ble pakket i kofferten, og den ble pyntet ferdig her i Spania.
Har nå i ettertid sett at det selges bleiekaker her, men de er jo så små og ingen pynt i det hele tatt. Dessuten er de dyre, 70 euro for en liten i to etasjer. Nei, da er det mye kjekkere å lage noe selv. Jeg storkoste meg.
Jeg begynte å lete litt på nettet, og fant mange flotte bleiekaker. Utrolig gøy å planlegge hvordan jeg ville lage min. Kjøpte mye flotte silkebånd og blonder, og mange småting som skulle ligge rundt.
Ville også ha en presang til mammaen og pappaen også, så jeg fant et rustikt rundt trefat, som ble bunnen. De fleste bruker papp. I midten skulle jeg ha en cavaflaske, så derfor ble det en toalettrull i midten. Den skulle fraktes til Spania, men jeg gjorde alt ferdig hjemme.
Hver del ble pakket i kofferten, og den ble pyntet ferdig her i Spania.
Har nå i ettertid sett at det selges bleiekaker her, men de er jo så små og ingen pynt i det hele tatt. Dessuten er de dyre, 70 euro for en liten i to etasjer. Nei, da er det mye kjekkere å lage noe selv. Jeg storkoste meg.
Jakten på servietter
Takket være mange av mine facebookvenner, så har jeg fått sansen til å lime servietter på glass. I går tok vi turen ut for å finne noen flotte servietter, men det var sannelig ikke lett. Så vi endte opp med en pakke med skjellmotiv, og en pakke med steinmotiv.
Jeg gir meg ikke så lett, så vi får nok bare fortsette å lete. Jeg må jo ha litt å pusle med og det er veldig gøy.
Jeg gir meg ikke så lett, så vi får nok bare fortsette å lete. Jeg må jo ha litt å pusle med og det er veldig gøy.
Bleiekaken jeg laget til lille Mikkel
Denne bleiekaken laget jeg da mitt lille barnebarn ble født.
Klem fra Kirsten
Bilkjøring og ulykker i Spania
Her i Spania skjer det mange ulykker. I vår gikk det nesten galt for oss. Vi var på vei hjem etter besøk i noen butikker, det hadde regnet, og veien var litt våt. Plutselig suste en bil forbi oss i ytre fil og sklei rett foran oss og inn i autovernet. Det var bare cm. om å gjøre. Svein fikk kastet bilen ut i det andre kjørefeltet, og heldigvis var det ingen biler der akkurat da. Vi stoppet litt lenger fremme, men da var allerede hjelp kommet. Vi vet ikke hvordan det gikk med sjåføren. Stor fart, våt kjørebane og ofte dårlige dekker er ikke noen god ide.
Tror nok at vi hadde englevakt den dagen.
I går var vi igjen ute på veien. Vi skulle innom posten for å sende en liten pakke og hente posten i postboksen vår. Vi skulle videre til Fuengirola, fordi jeg hadde lyst på noen flotte servietter. Da vi skulle ut på hovedveien, så gikk det ganske tregt. Da vi omsider kom ut så var det full stans i den andre kjørebanen. En stor trailer hadde veltet i den ene kjørebanen og en annen i den andre. Helt forferdelig. Køen med biler var sikkert over 1/2 mil. Vet heller ikke hvordan det gikk med sjåførene, ingen ambulanse, men det var vel nesten umulig for ambulansen å komme frem.
Da vi skulle hjem igjen så tok vi motorveien for da slapp vi køen. Her må man ha øynene med seg uansett, for farten er ganske stor.
Tror nok at vi hadde englevakt den dagen.
I går var vi igjen ute på veien. Vi skulle innom posten for å sende en liten pakke og hente posten i postboksen vår. Vi skulle videre til Fuengirola, fordi jeg hadde lyst på noen flotte servietter. Da vi skulle ut på hovedveien, så gikk det ganske tregt. Da vi omsider kom ut så var det full stans i den andre kjørebanen. En stor trailer hadde veltet i den ene kjørebanen og en annen i den andre. Helt forferdelig. Køen med biler var sikkert over 1/2 mil. Vet heller ikke hvordan det gikk med sjåførene, ingen ambulanse, men det var vel nesten umulig for ambulansen å komme frem.
Da vi skulle hjem igjen så tok vi motorveien for da slapp vi køen. Her må man ha øynene med seg uansett, for farten er ganske stor.
søndag 23. oktober 2011
Drømmemannen min
Etter å ha vært alene med to unger i flere år, så finner jeg kjærligheten i mitt liv, i en alder av 45 år. Helt tilfeldig.
Jeg hadde besøk av kusinen til min mor. Hun var på min alder, bodde utenfor Oslo, og tok turen hjem av og til. Denne gangen bodde hun hos meg, jeg hadde ferie, og vi storkoste oss. Været var helt fantastisk, så vi satt mye ute i hagen og solte oss. En dag så spør hun meg om jeg husket Svein. Navnet virket kjent, men der og da kunne jeg ikke erindre ham. "Han er perfekt for deg", sa hun, "han er også skilt". "Jeg ringer ham og avtaler at vi tar en tur ut til ham", sier hun så. Siden gikk det slag i slag. Hun avtalte at vi skulle treffes hos ham dagen etter. Straks jeg så ham så kjente jeg ham igjen. Vi hadde vært litt sammen i ungdommen. Vi følte begge at dette var "noe". Men han reiste på ferie bare noen dager etterpå sammen med sønnen, så det ble med det.
Jeg forsto at han var veldig forsiktig og kanskje ikke turde ta mot til seg å ringe meg, så jeg tenkte at den som intet våger intet vinner.
Jeg sendte et kort til ham, inviterte ham på reker og vin. Samme dag han kom hjem fra ferien så ringte han, og ville selvfølgelig komme.
Det var kjærlighet ved første blikk, og siden har vi vært sammen. Vi forlovet oss og giftet oss på 5-årsdagen. Ingen visste om dette. Vi inviterte venner og familie til felles 50-års dag, og da fortalte vi at vi hadde giftet oss. Stor glede.
Vi er alltid sammen, og vi blir aldri lei av hverandre. Han skjemmer meg ut, for det er han som lager mat, og han er en fantastisk kokk. Nå også privatsjåfør da jeg ikke lenger kan kjøre bil pga. synet.
Vi har vært så heldige, og vi viser hverandre ofte at vi er glad i hverandre, og det er viktig også å si dette. Man skal pleie kjærligheten, så varer den for alltid.
Jeg hadde besøk av kusinen til min mor. Hun var på min alder, bodde utenfor Oslo, og tok turen hjem av og til. Denne gangen bodde hun hos meg, jeg hadde ferie, og vi storkoste oss. Været var helt fantastisk, så vi satt mye ute i hagen og solte oss. En dag så spør hun meg om jeg husket Svein. Navnet virket kjent, men der og da kunne jeg ikke erindre ham. "Han er perfekt for deg", sa hun, "han er også skilt". "Jeg ringer ham og avtaler at vi tar en tur ut til ham", sier hun så. Siden gikk det slag i slag. Hun avtalte at vi skulle treffes hos ham dagen etter. Straks jeg så ham så kjente jeg ham igjen. Vi hadde vært litt sammen i ungdommen. Vi følte begge at dette var "noe". Men han reiste på ferie bare noen dager etterpå sammen med sønnen, så det ble med det.
Jeg forsto at han var veldig forsiktig og kanskje ikke turde ta mot til seg å ringe meg, så jeg tenkte at den som intet våger intet vinner.
Jeg sendte et kort til ham, inviterte ham på reker og vin. Samme dag han kom hjem fra ferien så ringte han, og ville selvfølgelig komme.
Det var kjærlighet ved første blikk, og siden har vi vært sammen. Vi forlovet oss og giftet oss på 5-årsdagen. Ingen visste om dette. Vi inviterte venner og familie til felles 50-års dag, og da fortalte vi at vi hadde giftet oss. Stor glede.
Vi er alltid sammen, og vi blir aldri lei av hverandre. Han skjemmer meg ut, for det er han som lager mat, og han er en fantastisk kokk. Nå også privatsjåfør da jeg ikke lenger kan kjøre bil pga. synet.
Vi har vært så heldige, og vi viser hverandre ofte at vi er glad i hverandre, og det er viktig også å si dette. Man skal pleie kjærligheten, så varer den for alltid.
fredag 21. oktober 2011
Musikk gir meg glede
Jeg har alltid ansett meg selv som glad og positiv, selv om jeg har hatt mange nedturer. Har nettopp kost meg med Beat for Beat på NRK, og nyter den gode musikken, fantastiske sangere, og utrolig flotte melodier.
God musikk er selve livet. Jeg har mange flotte CD'er.
For noen år siden fikk jeg kjennskap til i'Pod, takket være mitt skjønne barnebarn, Max. Vi var her i Marbella, og tok turen inn til LaCanada, og der fant jeg min i'Pod. Jeg har til og med fått meg en Dockingstation. i'Poden har vært flittig brukt, på alle våre reiser, frem og tilbake, fra Norge til Spania og retur.
Men, tenk dere, for et syn, en forhåldsvis eldre kvinne, sitte der på flyet, med høretelefoner og i'Pod, som storkoser seg med god musikk. Jeg hadde ikke klart en flytur uten. Musikk gjør meg glad. Og jeg har kjøpt så mange flotte melodier og album, og har laget herlige spillelister, og jeg nyter det i fulle drag.
Spesielt nå, når jeg sliter med så "mange vondter". Ikke bare er flyturen blitt nærmest et mareritt, men også å bli kjørt i rullestol på hver eneste tur, det er liksom ikke meg. Jeg har ikke tålmodighet til dette, ville helst hatt elektrisk rullestol som jeg kan styre selv.
Derfor er også musikken blitt enda viktigere i mitt liv.
Jeg vet at alderen vises, og nå også at jeg omtrent ikke kan gå, men jeg er ung til sinns, tror jo at jeg fremdeles er 29. Dessuten så sliter jeg med en arvelig og uhelbredelig hornhinnesykdom, (samt grønn stær). som gjør at synet mitt forandres fra time til time. Derfor blir også flyreisen kjedelig når jeg ikke kan lese.
Nå, etter over 6 år, så starter kampen for fullt for at jeg skal få en ryggoperasjon som kan gjøre livet lettere for meg. Ikke tro at jeg er tøff, for det er jeg ikke, og jeg gruer til operasjonen. Men alt er bedre enn å leve som jeg gjør.
God musikk er selve livet. Jeg har mange flotte CD'er.
For noen år siden fikk jeg kjennskap til i'Pod, takket være mitt skjønne barnebarn, Max. Vi var her i Marbella, og tok turen inn til LaCanada, og der fant jeg min i'Pod. Jeg har til og med fått meg en Dockingstation. i'Poden har vært flittig brukt, på alle våre reiser, frem og tilbake, fra Norge til Spania og retur.
Men, tenk dere, for et syn, en forhåldsvis eldre kvinne, sitte der på flyet, med høretelefoner og i'Pod, som storkoser seg med god musikk. Jeg hadde ikke klart en flytur uten. Musikk gjør meg glad. Og jeg har kjøpt så mange flotte melodier og album, og har laget herlige spillelister, og jeg nyter det i fulle drag.
Spesielt nå, når jeg sliter med så "mange vondter". Ikke bare er flyturen blitt nærmest et mareritt, men også å bli kjørt i rullestol på hver eneste tur, det er liksom ikke meg. Jeg har ikke tålmodighet til dette, ville helst hatt elektrisk rullestol som jeg kan styre selv.
Derfor er også musikken blitt enda viktigere i mitt liv.
Jeg vet at alderen vises, og nå også at jeg omtrent ikke kan gå, men jeg er ung til sinns, tror jo at jeg fremdeles er 29. Dessuten så sliter jeg med en arvelig og uhelbredelig hornhinnesykdom, (samt grønn stær). som gjør at synet mitt forandres fra time til time. Derfor blir også flyreisen kjedelig når jeg ikke kan lese.
Nå, etter over 6 år, så starter kampen for fullt for at jeg skal få en ryggoperasjon som kan gjøre livet lettere for meg. Ikke tro at jeg er tøff, for det er jeg ikke, og jeg gruer til operasjonen. Men alt er bedre enn å leve som jeg gjør.
onsdag 19. oktober 2011
Badeglede og hverdagslykke
Jeg har ikke badet i havet her på flere år. Egentlig helt dumt, da vi har en av de vakreste strendene her nede, bare 60 meter fra huset vårt. Men i dag var jeg med Svein og nabo Eva da de skulle bade, noe som ga mersmak. Det var vidunderlig og helt fantastisk.
Som jeg har nevnt før så kan jeg ikke gå lange strekninger, og har absolutt ikke lyst til å legge på meg igjen. Derfor tenkte jeg at svømming er jo absolutt å foretrekke enn ingenting. Og det gikk strålende. Svømte, hoppet, jogget og storkoste meg. Av og til er det så store bølger at det er omtrent umulig å bade, men nå skal jeg virkelig benytte sjansen til å bade de dagene som er bra. Og det blir det nok en del av før vi reiser hjem.
Hverdagslykke.
Som jeg har nevnt før så kan jeg ikke gå lange strekninger, og har absolutt ikke lyst til å legge på meg igjen. Derfor tenkte jeg at svømming er jo absolutt å foretrekke enn ingenting. Og det gikk strålende. Svømte, hoppet, jogget og storkoste meg. Av og til er det så store bølger at det er omtrent umulig å bade, men nå skal jeg virkelig benytte sjansen til å bade de dagene som er bra. Og det blir det nok en del av før vi reiser hjem.
Hverdagslykke.
Dårlige dager
Jeg har hatt noen dårlige dager og netter. Har ikke visst om det var noe alvorlig eller ei. Etter hjerteoperasjonen for snart 2 år siden så får man en vekker, og blir engstelig for så lite. I går måtte jeg ringe etter lege. Heldigvis så er vi medlemmer av helikopterlegene her i Spania, og de kommer ganske fort.
Heldigvis så var alt i orden med hjertet, og det var godt å høre. Så nå slapper jeg av. Jeg hadde rett og slett et angstanfall pga. redselen for at det kunne være hjertet.
Men, som vi vet, det er bedre å ringe legen en gang for mye.
Nå kan jeg slappe av og prøve å tenke positivt.
Jeg fikk også vite noe annet interresant av denne legen. Visste dere at salat gir mye gasser i magen? Også kullsyre i drikke gjør dette. Vi hadde hatt salat til middagen, så dette har vel gjort det litt verre. Jeg trodde jo at salat var så sunt, men nå blir det grønt med tomat, agurk, mais o.l. og ingen salat til.
Man lærer så lenge man lever.
Heldigvis så var alt i orden med hjertet, og det var godt å høre. Så nå slapper jeg av. Jeg hadde rett og slett et angstanfall pga. redselen for at det kunne være hjertet.
Men, som vi vet, det er bedre å ringe legen en gang for mye.
Nå kan jeg slappe av og prøve å tenke positivt.
Jeg fikk også vite noe annet interresant av denne legen. Visste dere at salat gir mye gasser i magen? Også kullsyre i drikke gjør dette. Vi hadde hatt salat til middagen, så dette har vel gjort det litt verre. Jeg trodde jo at salat var så sunt, men nå blir det grønt med tomat, agurk, mais o.l. og ingen salat til.
Man lærer så lenge man lever.
tirsdag 18. oktober 2011
Røyking og slanking
Da jeg var 42 år, så sluttet jeg å røyke. Gikk rundt med vond hals etc. i 2 år, og fikk klar beskjed av spesialist at: slutt med røyken, hvis ikke vil du få kreft, etc. Jeg hadde aldri planer om å slutte å røyke, sigaretten var min gode venn i en travel hverdag. Vekten var perfekt, 52 kg. som jeg hadde hatt etter at jeg fikk barna. Men, jeg bestemte meg for å slutte med sigarettene. Resultatet ble at jeg gikk opp 10 til 15 kg. halsen ble ikke bedre, og det viste seg at problemene med helsen kom fra lufteanlegget på jobben. Jeg fikk også angstproblemer, noe som også har fulgt meg videre.
Slanking er noe som opptar meg. For 6 1/2 år siden fikk jeg klar beskjed fra legen min at jeg måtte gå ned i vekt pga. det høye blodtrykket. Jeg må si at jeg fikk skjokk da jeg så hvor mye jeg hadde gått opp.
Jeg har i løpet av disse årene gått ned ca. 22 kg. Spiste mindre, ikke fett eller sukker, men samtidig tok jeg Tonalin CLA tabletter. Disse hjalp enormt, pluss at jeg fikk nye tabletter for blodtrykket, vanndrivende.
Jeg sluttet med Tonalin CLA for ca. 1/2 år siden. Leste på nettet at det var ugunstig fordi kroppen beholdt det usunne fettet. Dette forklarte meg litt om hvorfor jeg fikk hjerteproblemer for snart 2 år siden. I løpet av en uke så kjente jeg verk i bryst, nakke, skuldre, flere ganger. Jeg ble innlagt på sykehuset og det viste seg at jeg hadde en tett hovedåre til hjertet. Jeg fikk operert inn en stent, og gikk på mye medisiner. Nå har jeg kuttet ned på disse og tar kun de som er nødvendige.
Jeg strever enda med vekten, og skulle ønske at jeg gikk ned enda noen kg. Men når man tar blodtrykkstabletter som gir mange bivirkninger og som også gjør at man legger på seg, så er det ikke alltid like lett. Jeg holder meg fremdeles unna fett og sukker, så godt det lar seg gjøre, men jeg unner meg god vin av og til, og også mine gode drinker: lumumba. Livet er for kort til at man ikke skal kunne nyte litt av og til.
Slanking er noe som opptar meg. For 6 1/2 år siden fikk jeg klar beskjed fra legen min at jeg måtte gå ned i vekt pga. det høye blodtrykket. Jeg må si at jeg fikk skjokk da jeg så hvor mye jeg hadde gått opp.
Jeg har i løpet av disse årene gått ned ca. 22 kg. Spiste mindre, ikke fett eller sukker, men samtidig tok jeg Tonalin CLA tabletter. Disse hjalp enormt, pluss at jeg fikk nye tabletter for blodtrykket, vanndrivende.
Jeg sluttet med Tonalin CLA for ca. 1/2 år siden. Leste på nettet at det var ugunstig fordi kroppen beholdt det usunne fettet. Dette forklarte meg litt om hvorfor jeg fikk hjerteproblemer for snart 2 år siden. I løpet av en uke så kjente jeg verk i bryst, nakke, skuldre, flere ganger. Jeg ble innlagt på sykehuset og det viste seg at jeg hadde en tett hovedåre til hjertet. Jeg fikk operert inn en stent, og gikk på mye medisiner. Nå har jeg kuttet ned på disse og tar kun de som er nødvendige.
Jeg strever enda med vekten, og skulle ønske at jeg gikk ned enda noen kg. Men når man tar blodtrykkstabletter som gir mange bivirkninger og som også gjør at man legger på seg, så er det ikke alltid like lett. Jeg holder meg fremdeles unna fett og sukker, så godt det lar seg gjøre, men jeg unner meg god vin av og til, og også mine gode drinker: lumumba. Livet er for kort til at man ikke skal kunne nyte litt av og til.
søndag 16. oktober 2011
Å miste noen man er glad i
Som jeg har nevnt tidligere, så mistet jeg min sønn, Bengt, for litt over 6 år siden. Han valgte å ta sitt eget liv. Smerten sitter inni meg, hele tiden, og spørsmålene er mange, og jeg får aldri svar. Hadde han fått den hjelpen han så sårt trengte, hadde han kanskje vært i live i dag. Jeg tenner lys for ham hver kveld. Jeg har også mange fine bilder av ham som jeg har rundt meg.
Min far døde plutselig for 25 år siden, helt plutselig. Han hadde vært dårlig en tid og lå på sykehuset i flere uker, men de fant ingenting, og han fikk reise hjem. Han sovnet inn mens han lå og sov noen dager etterpå. Far var min styrke i livet. Vi var nære naboer, kun to rekkehus skilte oss. Hver dag etter at han hadde tatt sin daglige spasertur, kom han innom meg. Siden faren til mine barn hadde vært fraværende omtrent hele deres liv, så var han også en farsfigur for dem.
Min bror ble drept i bilulykke da han var 45 år. Han drev en liten gård på Evje og var på vei til Stavanger for å feire konfirmasjonen til sine tvillingdøtre. Men han kom aldri så langt. Ca. kl. 05.00 ble bilen hans truffet av en avisbil som fikk skrens og kom over i feil kjørebane. Han døde på stedet.
Smerten og savnet forsvinner ikke. Den ligger der, selv om tiden går.
I sommer mistet jeg to gode venninner. Begge døde av kreft. Jeg hadde god kontakt med begge, heldigvis, og de var begge åpne om sykdommen. Jeg savner dem inderlig. Jeg har ikke så mange gode venninner lenger. Siden vi bor i Spania flere måneder hvert år, så er livet vårt blitt forandret. Jeg har en fantastisk mann, og vi trives i hverandres selskap døgnet rundt. Han og datteren min, samboeren, og mine nydelige barnebarn gjør livet verdt å leve.
Hver kveld tenner jeg lys for de jeg er glad i og som har gått bort.
Min nye, gode venninne, Lolita, som jeg er blitt venn med på facebook, og familien, har det knalltøfft nå. Datteren Ida fikk kreft i vår, og ingen som ikke har opplevd det som de går igjennom nå, kan forestille seg smerten, tankene og hva som skjer med den skjønne jenta. Men Lolita har valgt å fortelle om dette på bloggen sin, holde oss oppdatert og om hvordan det går. Vi er så mange som følger med, tenker på dem, kommer med oppmuntrende ord, og jeg synes det er fantastisk at Lolita klarer å gjøre dette, oppi alt som skjer. Hun vet at vi er mange som bryr oss. Til bursdagen min fikk jeg en fantastisk stor lykt. Her tenner jeg lyset for Ida, i min hjemmelagde telysholder, hver kveld. Når jeg ser lykten, både med og uten lys, så er Ida og Lolita i mine tanker, dvs. omtrent hele dagen.
Jeg har lært en ting, ta hver dag som kommer og nyt den.
Min far døde plutselig for 25 år siden, helt plutselig. Han hadde vært dårlig en tid og lå på sykehuset i flere uker, men de fant ingenting, og han fikk reise hjem. Han sovnet inn mens han lå og sov noen dager etterpå. Far var min styrke i livet. Vi var nære naboer, kun to rekkehus skilte oss. Hver dag etter at han hadde tatt sin daglige spasertur, kom han innom meg. Siden faren til mine barn hadde vært fraværende omtrent hele deres liv, så var han også en farsfigur for dem.
Min bror ble drept i bilulykke da han var 45 år. Han drev en liten gård på Evje og var på vei til Stavanger for å feire konfirmasjonen til sine tvillingdøtre. Men han kom aldri så langt. Ca. kl. 05.00 ble bilen hans truffet av en avisbil som fikk skrens og kom over i feil kjørebane. Han døde på stedet.
Smerten og savnet forsvinner ikke. Den ligger der, selv om tiden går.
I sommer mistet jeg to gode venninner. Begge døde av kreft. Jeg hadde god kontakt med begge, heldigvis, og de var begge åpne om sykdommen. Jeg savner dem inderlig. Jeg har ikke så mange gode venninner lenger. Siden vi bor i Spania flere måneder hvert år, så er livet vårt blitt forandret. Jeg har en fantastisk mann, og vi trives i hverandres selskap døgnet rundt. Han og datteren min, samboeren, og mine nydelige barnebarn gjør livet verdt å leve.
Hver kveld tenner jeg lys for de jeg er glad i og som har gått bort.
Min nye, gode venninne, Lolita, som jeg er blitt venn med på facebook, og familien, har det knalltøfft nå. Datteren Ida fikk kreft i vår, og ingen som ikke har opplevd det som de går igjennom nå, kan forestille seg smerten, tankene og hva som skjer med den skjønne jenta. Men Lolita har valgt å fortelle om dette på bloggen sin, holde oss oppdatert og om hvordan det går. Vi er så mange som følger med, tenker på dem, kommer med oppmuntrende ord, og jeg synes det er fantastisk at Lolita klarer å gjøre dette, oppi alt som skjer. Hun vet at vi er mange som bryr oss. Til bursdagen min fikk jeg en fantastisk stor lykt. Her tenner jeg lyset for Ida, i min hjemmelagde telysholder, hver kveld. Når jeg ser lykten, både med og uten lys, så er Ida og Lolita i mine tanker, dvs. omtrent hele dagen.
Jeg har lært en ting, ta hver dag som kommer og nyt den.
tirsdag 11. oktober 2011
Savner deg - dag
Dagen i dag har vært litt tung. Tenker mye på Bengt, min kjære sønn, som valgte å ta sitt eget liv for over 6 år siden. Sorgen vil aldri slippe taket, men noen dager er verre enn andre.
Nedenstående innlegg ble publisert i Rjukan Arbeiderblad:
Nedenstående innlegg ble publisert i Rjukan Arbeiderblad:
MIN SØNN BENGT Å. ØIEN'S BORTGANG –
TANKER OG MINNER, løfter som ble gitt men aldri oppfylt.
Skrevet av Bengt's mor, Kirsten Reinertsen.
I dag, 5. februar, er det 6 måneder siden Bengt valgte å ta sitt eget liv i en alder av bare 36 år. Han fikk ikke den tiltrengte hjelpen han behøvde så sårt og var blitt lovet og livet ble for vanskelig for ham og han valgte dette som siste utvei. Det var et rop om hjelp.
Før julen 2004 prøvde han også å ta sitt eget liv, men mislyktes. Dette var helt nytt for oss i familien hans.
Men fredag 5/8 i fjor gjorde han et nytt forsøk. Han ringte selv etter ambulanse og også til kjæresten sin, og også denne gangen klarte de å redde ham. Legen burde beholdt ham på sykehuset, men istedet ble Bengt sendt hjem. Rett etter klarte han å ta sitt eget liv.
Bengt slet periodevis med rusproblemer i mer enn 18 år.
Han hadde nettopp fått avslag om behandling, for 2. gang, med argument om at han var for frisk og ikke prioritert. Det er vondt å lese det siste avslagsbrevet fra Borgestad-klinikken.
Bengt har aldri hatt noen kriminell bakgrunn, ei heller gjort andre noe vondt. Han flyttet fra Sandnes til Rjukan for fire år siden for å komme bort fra et vanskelig rusmiljø, og også fordi gode venner skulle hjelpe ham, noe de også gjorde. Men etter en tid ble de nødt til å flytte, og han var fryktelig ensom. Men hvor i Norge finnes det et miljø som han kunne levd i og blitt frisk, når han ingen hjelp kunne få?
Han har i flere perioder vært ansatt ved Rjukan Lys, hvor han trivdes veldig godt og hadde god kontakt med andre som jobbet der og også ledelsen.
Han ble oppfordret av Ole Bjørn Kolbjørnsrud, øverste faglige medisinske leder i Helse-Sør til å søke om behandling, og han ble lovet hjelp. Tross dette ble søknaden avslått fordi han var for frisk. Pga. omadressering (de hadde ikke engang hans riktige adresse), må han ha fått avslaget samme dag som han tok sitt eget liv. Det er bittert å tenke på at min sønn kanskje kunne vært i live i dag, hadde han fått beskjeden om avslaget på et annet vis. For eksempel fra hans sosionom eller lege på Rjukan, hvor vedkommende burde ha understrekt at "vi skal anke saken, ikke gi opp, Bengt, du skal få plass". Han trengte så sårt et håp i sykdommen sin som han ikke selv maktet å komme ut av alene. Han kjempet en håpløs kamp helt alene, og dette andre avslaget tok resten av livsgnisten fra ham.
Kjæresten til Bengt hadde en samtale med behandlende lege på sykehuset, som fortalte at Bengt hadde et veldig tomt og trist uttrykk i øynene, men allikevel ble han sendt hjem. I følge loven skal man ikke sende pasienter hjem, men tvangsinnlegge dem når de er til fare for seg selv eller andre. Bengt er død fordi han var til fare for seg selv. Burde ikke legen i det minste lest journalen hans eller konferert med en annen lege?
Jeg har så mange spørsmål som kverner rundt i hodet mitt. Hvorfor bare lovet helsevesenet ham hjelp, og hvorfor måtte min sønn dø fordi de ga blaffen? Det er mange her som har mye på samvittigheten. Jeg er bitter på de som lovet å hjelpe, ga ham håp, og siden sviktet ham og knuste det lille håpet han hadde. Alle visste at han måtte få hjelp for å overleve.
Bengt var en fantastisk gutt. Han var den snilleste og flinkeste på skolen. Han var en ekte, følsom og ærlig gutt. Alltid hjelpsom mot de som trengte det, og forlangte lite igjen. Med en far som uteble hele hans liv gjorde ham meget vondt og såret ham dypt. Da morfaren døde plutselig da han var ca. 16 år og onkelen ble drept i bilulykke et par år senere, så klarte han ikke å takle dette så bra. Han hadde to vennegjenger da, en god og en dårlig, og dessverre så var det den dårlige som vant.
Han var utrolig dyktig i alt han foretok seg, og han jobbet med data, noe han var spesielt flink i. Det var vel ingen jobb som han ikke klarte å løse. Dessverre måtte han slutte med dette arbeidet pga. mye hodeverk, og smerter i nakke og skuldrer.
Bengt fortalte så lite til oss, han unnlot å fortelle for å beskytte meg som mor, fordi jeg ikke skulle være så redd for ham. Å bo i Sandnes, så langt ifra ham, gjorde at vi ikke visste nøyaktig hva som foregikk og hvor mye han slet. Vi traff hverandre flere ganger og vi ringte ofte til hverandre og han var så lykkelig og glad i stemmen de siste månedene, fordi han hadde funnet seg en kjekk jente som han var blitt så glad i.
Utad viste han seg tilsynelatende friskere enn det han egentlig var. Det at Bengt nå er død er et feiltrinn som kunne vært unngått. Han var ekstremt syk i gjerningsøyeblikket. Han maktet ikke mer, enda et avslag satte punktum for hans vilje til å kjempe. Hele familien befinner seg i en bunnløs sorg, selv når det har gått flere måneder.
Bengt fikk den fineste og verdigste begravelse som tenkes kan. Vår kjære familieprest, Ottar Larsen (faren til en av Bengt's venner) påtok seg den tunge oppgaven. Det var en meget vanskelig begravelse for ham, for oss i familien, og for alle hans gode venner. For å få med meg alt måtte jeg vende blikket på skrått mot presten, og alt jeg så da presten holdt en fantastisk tale, var et hav av hvite lommetørklær. Søsteren hans holdt en nydelig minnetale for sin bror, likeså gjorde Eli, kjæresten til Bengt. Det var en begravelse som var min flotte sønn verdig.
Nå i ettertid, så strever vi i familien med en så stor sorg og smerte, som til tider er uholdbar.
En gammel skolekamerat, Bjørn Inge, fra teknisk skole og Ingeniørhøgskolen, har laget en fantastisk sang som en siste hilsen til Bengt. Den heter "Hade" og er så nydelig og vemodig. Jeg gråter hver gang jeg hører på den.
Det jeg har igjen i dag er mange flotte bilder av Bengt, og jeg tenner lys for ham hver bidige kveld. Alle de gode minnene jeg har av ham, bærer jeg innerst i mitt hjerte som en skinnende juvel.
mandag 10. oktober 2011
God vin og drikke
Jeg fikk servert en herlig vin hos noen venner for en tid tilbake. Rosevin som heter Lambrusco, nydelig smak og ganske søt. Og her koster den litt over 3 euro, helt utrolig.
Men, ingenting slår favorittdrinken min - Lumumba. Den består av brandy og sjokolademelk (sjoko uten fett og skummet melk). Er jo på stadig slankediett. Har en fast regel, aldri drinker før etter halv åtte om kvelden. Klarer å holde vekten, heldigvis.
Men, ingenting slår favorittdrinken min - Lumumba. Den består av brandy og sjokolademelk (sjoko uten fett og skummet melk). Er jo på stadig slankediett. Har en fast regel, aldri drinker før etter halv åtte om kvelden. Klarer å holde vekten, heldigvis.
Tapetsering - lettere enn man tror - og litt til
Da jeg for over 40 år siden valgte å skille meg fra mine barns far, da hadde jeg absolutt ingen peiling påhverken tapetsering eller maling. Mine to barn var da 1 og 2 pluss, og jeg var i full jobb 1/2 år etter. Mitt første prosjekt var kjøkken og stuen. På kjøkkenet valgte jeg en fantastisk tapet i sort, lilla og turkis. Husk, dette var i begynnelsen av 70-tallet. Jeg ble forklart i butikken hvordan jeg skulle gjøre, og det ble knalltøfft og lekkert. Rundt kjøkkenskapene, vindu og karmer, samt beina til kjøkkenbordet ble malt lilla. Det gamle kjøleskapet og komfyr ble malt turkis. For et syn.
Neste prosjekt var stuen, som jeg tapetserte med en herlig rosa/lyslilla tapet.
Siden har det gått slag i slag. Jeg har tapetsert 7 leiligheter for meg og mine, pluss en liten villa, "det lille huset i hagen", som vi kallte det. Dessuten har jeg hjulpet familie og venner når de trengte det.
Å velge tapet har aldri vært noe problem. Plutselig så er den der og roper, ta meg. Men kvaliteten på tapetene er veldig forskjellig. Noen er tynne og får lett bobler, andre er tykkere og er en lek å sette opp. Jeg har vel vært borti mesteparten, og i en periode brukte jeg mye tekstiltapet, veldig dyrt, men så lekkert.
De siste årene har jeg valgt tapet med omhu, rolige farger, men det må være liv i tapeten, dvs. litt skinn. Farger kan heller brukes på interiør, dvs. puter etc. Tapetene som vi har i dag er det mye sølv i, noe som er bare lekkert. Den mest vågale tapeten vi har valgt er fondveggen på soverommet, den er i cherise og sølv. Men den var jammen ikke enkel å sette opp, så her måtte jeg jukse litt med boblene.
Jeg har alltid brukt samme metode, lim på veggen, god fukting med vann på tapetlengden, la den ligge ca. 5 min. og så henges opp.
Det vil alltid oppstå bobler på enkelte tapeter. En gang hadde jeg tapetsert en murvegg opp langs trappen til stuen, veldig høyt å stå på stigen. Tapeten var knallfin, veldig tykk, og svakt rosa med mye struktur. Skrekk og gru, den boblet og jeg fikk nesten panikk. Kunne ikke gjøre noe for det var jo så høyt. Men etter flere dager var den helt perfekt.
Etterhvert fant jeg ut at hvis jeg fikk bobler, så brukte jeg en tynn nål og stakk hull, presset forsiktig ut luften med fingrene, og der var den boblen borte. Veldig effektivt.
En stor del av jobben er å kutte til lengdene. I dag lager de tapeter som har stort mønsteravvik, og dermed får en kun 3 lengder ut av 1 rull. Så bortkastet og kostbart. Jeg begynner med å ta av plasten på alle rullene (alle må ha samme batchnr.). Deretter prøver jeg meg frem. Klipper til en lengde, pluss ca. 10 cm. ekstra. Prøver med neste rull, for å finne ut hvilken som blir minst avvik. Bruker som regel 3 ruller som jeg sjonglerer med, da får jeg mest ut av rullene og minst avvik. Dette er viktig, fordi tapetene er blitt så fryktelig dyre.
Jeg bruker som regel hendene og klut for å jevne ut tapeten, og klipper til med saks, oppe og nede. Hvis du har vært uheldig og kuttet for mye, så legger du bare en liten bit under, og dekker til med lengden. Det er mye man kan jukse litt med.
Min tidligere svigerinne og jeg tøyset alltid om akkurat det, og lo og spøkte om at , helt greit, det skjules jo av vindusgardinene. Men, nøyaktighet er første bud. Spesielt når man ikke er så vant.
En gang var jeg virkelig misfornøyd. Jeg skulle tapetsere det nye rommet til tantungen min. Jeg hadde kjøpt tapet og gardiner i samme mønster, og halve veggen oppe skulle tapetseres og nede skulle være hvitmalt. Jeg så med en gang at det ble problemer. Det var fryktelig kaldt i rommet, og jeg gar beskjed om at det måtte settes inn en ovn. Dette ble ikke gjort, og dermed så var det bobler overalt. Men jeg fikset det også. Kuttet forsiktig med skarp kniv, tilsatte lim i kuttet og dermed så ble det bra. Men absolutt ikke til å anbefale, det kommer helt an på tapeten og mønster om dette lar seg gjøre.
For en del år siden kjøpte vi et lite hus med herlig tomt. Som nevnt ovenfor kallte vi det "det lille huset i hagen". Vi tok fri en uke og tapetserte hele 1. etasje. Det ble helt lekkert. 2. etasje var ingenting gjort med. Vi måtte først legge gulv, og vi valgte furu som ble oljet hvit. Vi måtte sette opp lufteskuffer i skråveggene, isolere alle vegger, pluss plastikk. Deretter sette opp gipsplater. Det var en stor oppgave. Skråveggene ble tapetsert med en nydelig tapet, og stor var sjokket da platene bulet. Vi fikk en lørepenge, men ingen vi hadde spurt forsto hvorfor. Feilen var den at i skråvegger skal gipsplatene monteres liggende, ikke stående, pga. gipsen som "beveger" seg feil vei. Vi tok den letteste løsningen, og satte opp flotte takplater p skråveggene, og ble veldig fornøyd med resultatet.
Vi opparbeidet hele hagen selv, hadde to flotte store steiner og mange krukker, og egen kjøkkenhage med urter og jordbær. Jeg elsker stein, så med trillebøra rundt på området fant jeg stein som ble plassert rundt hele tomta, samt i skråning som vi hadde laget i fronten av huset. Vi var veldig fornøyd med resultatet, og også veldig stolte, for vårt hus ble plukket ut til å vise bilder av i en verdensomfattende utstilling i Japan.
Jeg håper at noen kan ha nytte av mine små råd. Tapetering er absolutt ikke vanskelig, bare man er nøye nok.
Neste prosjekt var stuen, som jeg tapetserte med en herlig rosa/lyslilla tapet.
Siden har det gått slag i slag. Jeg har tapetsert 7 leiligheter for meg og mine, pluss en liten villa, "det lille huset i hagen", som vi kallte det. Dessuten har jeg hjulpet familie og venner når de trengte det.
Å velge tapet har aldri vært noe problem. Plutselig så er den der og roper, ta meg. Men kvaliteten på tapetene er veldig forskjellig. Noen er tynne og får lett bobler, andre er tykkere og er en lek å sette opp. Jeg har vel vært borti mesteparten, og i en periode brukte jeg mye tekstiltapet, veldig dyrt, men så lekkert.
De siste årene har jeg valgt tapet med omhu, rolige farger, men det må være liv i tapeten, dvs. litt skinn. Farger kan heller brukes på interiør, dvs. puter etc. Tapetene som vi har i dag er det mye sølv i, noe som er bare lekkert. Den mest vågale tapeten vi har valgt er fondveggen på soverommet, den er i cherise og sølv. Men den var jammen ikke enkel å sette opp, så her måtte jeg jukse litt med boblene.
Jeg har alltid brukt samme metode, lim på veggen, god fukting med vann på tapetlengden, la den ligge ca. 5 min. og så henges opp.
Det vil alltid oppstå bobler på enkelte tapeter. En gang hadde jeg tapetsert en murvegg opp langs trappen til stuen, veldig høyt å stå på stigen. Tapeten var knallfin, veldig tykk, og svakt rosa med mye struktur. Skrekk og gru, den boblet og jeg fikk nesten panikk. Kunne ikke gjøre noe for det var jo så høyt. Men etter flere dager var den helt perfekt.
Etterhvert fant jeg ut at hvis jeg fikk bobler, så brukte jeg en tynn nål og stakk hull, presset forsiktig ut luften med fingrene, og der var den boblen borte. Veldig effektivt.
En stor del av jobben er å kutte til lengdene. I dag lager de tapeter som har stort mønsteravvik, og dermed får en kun 3 lengder ut av 1 rull. Så bortkastet og kostbart. Jeg begynner med å ta av plasten på alle rullene (alle må ha samme batchnr.). Deretter prøver jeg meg frem. Klipper til en lengde, pluss ca. 10 cm. ekstra. Prøver med neste rull, for å finne ut hvilken som blir minst avvik. Bruker som regel 3 ruller som jeg sjonglerer med, da får jeg mest ut av rullene og minst avvik. Dette er viktig, fordi tapetene er blitt så fryktelig dyre.
Jeg bruker som regel hendene og klut for å jevne ut tapeten, og klipper til med saks, oppe og nede. Hvis du har vært uheldig og kuttet for mye, så legger du bare en liten bit under, og dekker til med lengden. Det er mye man kan jukse litt med.
Min tidligere svigerinne og jeg tøyset alltid om akkurat det, og lo og spøkte om at , helt greit, det skjules jo av vindusgardinene. Men, nøyaktighet er første bud. Spesielt når man ikke er så vant.
En gang var jeg virkelig misfornøyd. Jeg skulle tapetsere det nye rommet til tantungen min. Jeg hadde kjøpt tapet og gardiner i samme mønster, og halve veggen oppe skulle tapetseres og nede skulle være hvitmalt. Jeg så med en gang at det ble problemer. Det var fryktelig kaldt i rommet, og jeg gar beskjed om at det måtte settes inn en ovn. Dette ble ikke gjort, og dermed så var det bobler overalt. Men jeg fikset det også. Kuttet forsiktig med skarp kniv, tilsatte lim i kuttet og dermed så ble det bra. Men absolutt ikke til å anbefale, det kommer helt an på tapeten og mønster om dette lar seg gjøre.
For en del år siden kjøpte vi et lite hus med herlig tomt. Som nevnt ovenfor kallte vi det "det lille huset i hagen". Vi tok fri en uke og tapetserte hele 1. etasje. Det ble helt lekkert. 2. etasje var ingenting gjort med. Vi måtte først legge gulv, og vi valgte furu som ble oljet hvit. Vi måtte sette opp lufteskuffer i skråveggene, isolere alle vegger, pluss plastikk. Deretter sette opp gipsplater. Det var en stor oppgave. Skråveggene ble tapetsert med en nydelig tapet, og stor var sjokket da platene bulet. Vi fikk en lørepenge, men ingen vi hadde spurt forsto hvorfor. Feilen var den at i skråvegger skal gipsplatene monteres liggende, ikke stående, pga. gipsen som "beveger" seg feil vei. Vi tok den letteste løsningen, og satte opp flotte takplater p skråveggene, og ble veldig fornøyd med resultatet.
Vi opparbeidet hele hagen selv, hadde to flotte store steiner og mange krukker, og egen kjøkkenhage med urter og jordbær. Jeg elsker stein, så med trillebøra rundt på området fant jeg stein som ble plassert rundt hele tomta, samt i skråning som vi hadde laget i fronten av huset. Vi var veldig fornøyd med resultatet, og også veldig stolte, for vårt hus ble plukket ut til å vise bilder av i en verdensomfattende utstilling i Japan.
Jeg håper at noen kan ha nytte av mine små råd. Tapetering er absolutt ikke vanskelig, bare man er nøye nok.
søndag 9. oktober 2011
Helsen min og ryggproblemer.
Hva gjør man når noe forandrer seg og man vet at noe er galt med kroppen? Man tar selvfølgelig kontakt med lege og håper på hjelp. Men når man ikke får den hjelpen, hva gjør man da? Da pøver man alt som kanskje kan hjelpe. Det var det jeg gjorde.
For ca. 6 år siden, rett etter at jeg mistet min sønn, så fikk jeg noe rart under føttene. Det begynte først med den ene foten, men etter litt kjente jeg det under begge. En slags krampe, på en måte, men uten smertene som følger med. Jeg hadde også i flere år hatt store problemer meg nakke, forkalkning i skuldre, rygg, spesielt korsryggen og langt nede i enden. Disse krampene ble etterhvert bare verre og verre.
Jeg kontaktet lege, ble sendt til spesialist, men de fant ingenting. Men krampene ble verre. Etter uttallige behandlinger hos kiropraktor, flere fysioterapeuter, naprapat, soneterapeut og akupunktur, osteopat, så hjalp ingenting. Jeg fikk beskjed om at det var nok en låsning i ryggen/nerver i klem. Har tatt røntgen og MR flere ganger, som viser at det er en liten utposing i nederste ryggvirvel. Har ønsket henvisning til nevrolog for et par år siden, noe min fastlege mente var helt unødvendig.
For snart et år siden var det så galt at jeg nesten ikke kunne gå. Vi ble nødt til å anskaffe rullestol. Det ble slutt med å gå turer. Når vi skulle ut for å handle, så var jeg nødt til å sitte i rullestolen. Da jeg er en nokså utålmodig person, som ikke kan fordra å bli plassert med ryggen mot folk og der ting skjer, så er dette ikke noe gøy.
Jeg har flere ganger tatt dette opp med min fastlege, men han kan ikke hjelpe meg. Jeg ba om henvisning til nevrolog, igjen, men henvisningen gjaldt nevrofysiolog. Hun fant ingenting galt, og mente jeg burde ha henvisning til nevrolog, noe jeg trodde og hadde fått bekreftelse fra legen at jeg skulle til. Nå må jeg igjennom en ny runde.
For ca. en uke siden fikk jeg en diagnose av fysioterapeuten min, Spinal Stenose. Etter å ha vært i kontakt med Ryggforeningen og lesing på nettet, så stemte alt. Alle symptonene var der, og INGEN hadde tenkt på dette i det hele tatt, selv om flere nevnte nerver i klem. Spinal Stenose er innsnevring av ryggmargskanalen som kan trykke på nerverøttene. Det eneste som hjelper er ryggoperasjon.
Nå gjenstår det bare å få fastlegen min med "på laget". Ny MR undersøkelse, og henvisning til operasjon hvis MR viser at det er rett diagnose.
Men det er ikke alltid at MR eller røntgen viser dette, så det er viktig at legen hører på hva pasienten sier og forteller. Hvem har i det hele tatt hørt etter når jeg har fortalt hvordan jeg har det? Det hjelper lite at legen min synes synd på meg. Han har vært imot alle former for behandlinger jeg har hatt, men dette er ren skolemedisin, så han burde absolutt ha begynt å tenke, i stedet for at jeg hele tiden må finne ut av ting selv.
Jeg prøver å holde humøret oppe, selv om føttene føles som to tømmerstokker, hele døgnet.
Å søke om handikapp-parkering er uaktuelt da jeg ikke har hatt en diagnose. Men, endelig å få vite hva som er galt, og å få en diagnose, er for meg fantastisk.
For ca. 6 år siden, rett etter at jeg mistet min sønn, så fikk jeg noe rart under føttene. Det begynte først med den ene foten, men etter litt kjente jeg det under begge. En slags krampe, på en måte, men uten smertene som følger med. Jeg hadde også i flere år hatt store problemer meg nakke, forkalkning i skuldre, rygg, spesielt korsryggen og langt nede i enden. Disse krampene ble etterhvert bare verre og verre.
Jeg kontaktet lege, ble sendt til spesialist, men de fant ingenting. Men krampene ble verre. Etter uttallige behandlinger hos kiropraktor, flere fysioterapeuter, naprapat, soneterapeut og akupunktur, osteopat, så hjalp ingenting. Jeg fikk beskjed om at det var nok en låsning i ryggen/nerver i klem. Har tatt røntgen og MR flere ganger, som viser at det er en liten utposing i nederste ryggvirvel. Har ønsket henvisning til nevrolog for et par år siden, noe min fastlege mente var helt unødvendig.
For snart et år siden var det så galt at jeg nesten ikke kunne gå. Vi ble nødt til å anskaffe rullestol. Det ble slutt med å gå turer. Når vi skulle ut for å handle, så var jeg nødt til å sitte i rullestolen. Da jeg er en nokså utålmodig person, som ikke kan fordra å bli plassert med ryggen mot folk og der ting skjer, så er dette ikke noe gøy.
Jeg har flere ganger tatt dette opp med min fastlege, men han kan ikke hjelpe meg. Jeg ba om henvisning til nevrolog, igjen, men henvisningen gjaldt nevrofysiolog. Hun fant ingenting galt, og mente jeg burde ha henvisning til nevrolog, noe jeg trodde og hadde fått bekreftelse fra legen at jeg skulle til. Nå må jeg igjennom en ny runde.
For ca. en uke siden fikk jeg en diagnose av fysioterapeuten min, Spinal Stenose. Etter å ha vært i kontakt med Ryggforeningen og lesing på nettet, så stemte alt. Alle symptonene var der, og INGEN hadde tenkt på dette i det hele tatt, selv om flere nevnte nerver i klem. Spinal Stenose er innsnevring av ryggmargskanalen som kan trykke på nerverøttene. Det eneste som hjelper er ryggoperasjon.
Nå gjenstår det bare å få fastlegen min med "på laget". Ny MR undersøkelse, og henvisning til operasjon hvis MR viser at det er rett diagnose.
Men det er ikke alltid at MR eller røntgen viser dette, så det er viktig at legen hører på hva pasienten sier og forteller. Hvem har i det hele tatt hørt etter når jeg har fortalt hvordan jeg har det? Det hjelper lite at legen min synes synd på meg. Han har vært imot alle former for behandlinger jeg har hatt, men dette er ren skolemedisin, så han burde absolutt ha begynt å tenke, i stedet for at jeg hele tiden må finne ut av ting selv.
Jeg prøver å holde humøret oppe, selv om føttene føles som to tømmerstokker, hele døgnet.
Å søke om handikapp-parkering er uaktuelt da jeg ikke har hatt en diagnose. Men, endelig å få vite hva som er galt, og å få en diagnose, er for meg fantastisk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)