Da jeg valgte å skille meg fra mine barns far, pga psykisk terror, så var valget ganske enkelt. Jeg måtte ut i arbeidslivet, selv om barna mine var kun 1,5 og snaue 3 år. Den gang var det lett å få jobb. Etter flere år ved trygdekontoret, fikk jeg jobb på Norsk Hotellhøgskole. Dette var noe nytt, allsidig og utrolig gøy, og holdt til på høskolesenteret på Ullandhaug, bare fem minutter fra der jeg bodde.
Vi var ikke mange i administrasjonen, jeg var i full jobb, A'i i halv stilling og bibliotekar i halv stilling. Senere fikk vi bevilgning til enda en halv stilling. Min gode venninne Kirsten søkte og jeg sørget for at hun fikk jobben.
Å jobbe med rektor Aud Mork Knutsen og inspektør Jan Johnsen (innlegg om ham for ikke så lenge siden) var givende, morsomt og vi hadde stor respekt for rektor. Hun var et utrolig menneske, og hun var alltid så grei mot meg. Også når ungene kom innom så brydde hun seg. Det var 9 gode og lykkelige år.
Mine arbeidsoppgaver bestod av regnskap, lønningsutbetalinger, eksamensoppgaver og tilrettelegging av eksamen, ta meg av eksamensvaktene, innføring av karakterer og vitnemål, og også utsending av disse. absolutt ingen kjedelig jobb og svært givende.
Jeg ble kjent med så mange flotte og flinke mennesker. Jeg kan nevne Laurits Hansen, direktør Walter Sørli ved KNA hotellet, Eivind Hellstrøm, Lars Erik Undertun, og ikke minst Henning Stordal. Henning og forloveden jobbet en sommer på båten som gikk mellom Stavanger og Rotterdam. Han kjøpe både parfyme til Kirsten og meg, og et hav med roser til hver av oss. Vi var ganske fnisete da vi forlot båten og passerte tollerne. Henning ble jo også Årets kjøkkensjef flere år senere.
Men det er en person som jeg ble veldig glad i, Hans Jepsen. Han hadde vært med flere ganger i fjernsynskjøkkenet.
Han var foreleser hos oss, og som regel i to dager, så han spurte meg en gang om hva han kunne finne på om kvelden, det var så kjedelig å bare sitte på hotellrommet. Jamen, du kommer hjem til meg til middag , svarte jeg med en gang. Og hva serverer man til en som er spesialist på mat, det ble okse indrefilet med mye godt til. Og han lærte meg å lage den perfekte indrefilet. Vi koste oss med ungene mine og han var veldig opptatt av hva de likte. Bengt var jo helt datafrelst og forklarte og viste, og Monica hadde nettopp spilt hovedrollen i en film, Pias plan, så den så vi den kvelden. Etter den kvelden har Hans Jepsen hatt en stor plass i mitt hjerte.
Vi fikk være med på mange ting, avslutningsfester hvert halvår for studentene på Sola Strand hotell.
Turer med studentene, både innenlands og utenlands,, 3 ganger, og også til Tyskland og England.
Vi hadde så gøy også. Da det var polstreik, så kjørte Johnsen, Kirsten og jeg rundt til alle vinmonopolene for hamstring til hotellet.
Vi ble ofte bedt hjem til rektor på god mat, og hver sommer var vi i hytta til Jan på Snøde på kaffe og kaker. Det var en god og trivelig tone mellom oss alle.
I dag er alle borte, og jeg har en stor sorg inni meg.
Jan druknet i utlandet da han skulle redde en annen. For meg var han udødeligf,.
A'i og rektor døde i høy alder, og min kjære venninne, Kirsten, døde av kreft for noen år siden.
Så mange lykkelige år og øyeblikk, men allikevel sluttet jeg. Jeg fikk jobb på Statoil, med 50.000 kr mer i årslønn, som sjefssekretær. Å gå fra en jobb hvor jeg gjorde alt, til en jobb jeg ikke trivdes med etter en tid, ble for mye. Jeg ble mobbet av sjefen min, ble sykemeldt og senere uføretrygdet.
Det eneste gode med å ha vært ansatt i Statoil er at jeg fikk utbetalt en engangssum da jeg ble urføretrygdet, og i dag har jeg en god pensjon.
Jeg savner den gode tiden i mitt liv, så mange gode venner. Studentene som alltid kom innom for å snakke med meg. Jeg hjalp også noen av dem å skrive hovedoppgaven, bl.a. for Helmer Steinsvåg (han driver i dag Kronen Gård på Hana, Sandnes) og Jørgen Mjelva. Foruten den lille betalingen for arbeidet, fikk jeg også en nydelig blomsterbukett av dem. Rektor mente at dette var ikke helt etter reglene, men hun sa ikke mer.
Jeg ble verdsatt av både studenter, lærere, forelesere, styremedlemmer, rektor og inspektør. Jeg ville ikke vært den tiden foruten. Takk til dere alle for at dere brydde dere og viste det.
Klem fra Kirsten
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar