Jeg kjemper en kamp hver dag

Når begynte livet mitt å forandre seg? Det begynte da jeg fikk ny jobb på Statoil.

Etter å ha arbeidet i 9 år på Norsk Hotellhøgskole og hadde omtrent en perfekt jobb, respektert og godt likt av alle, men så utrolig dårlig betalt, så tok jeg permisjon og begynte på Statoil. Fra å ha ansvaret for alt, eksamensoppgaver, eksamen og hjelpemidler, vitnemål, etc. Til kun å være sjefssekretær, med 50.000 kr mer i året, så valgte jeg dette. Lite visste jeg hva livet hadde å by på: mobbing av sjefen min, sykemelding, og til slutt uføretrygd. Livet mitt var totalt forandret.

For ca 15-16 år siden, fikk jeg problemer med synet. Det forandret seg totalt. Det viste seg at jeg hadde en arvelig hornhinnesykdom, og det forandret seg fra time til time. Grå stær fikk jeg noen år senere, men da jeg kunne miste en del av synet med operasjon, så er dette satt på vent.

For over 10 år siden fikk jeg diffuse plager under føttene. Nå, etter utrolig mange behandlinger, har prøvd alt, tom spinal stenose operasjon,. Jeg ble bare verre. Pga så mye smerter så valgte jeg å sitte i rullestol en periode. Jeg hadde klart å gå ned i vekt i løpet av noen år, nesten 28 kg, men plutselig hadde jeg lagt på meg 10 kg.

Etter det så tvinger jeg meg selv til å gå, med støtte av rullator eller handlevogner. Smerter og kramper hele døgnet, og ingenting hjelper.
Jeg fikk omsider en diagnose, nevropati, dvs nerveskade under begge føttene.
Jeg kommer aldri til å bli frisk, og alle behandlinger har jeg betalt selv.

I tillegg har jeg hatt glutenintoleranse i over 4 år, og nå også laktoseintoleranse. Tåler så lite, og blir syk med diaré i flere timer flere ganger i uken. Har også store svetteproblemer. I løpet av et sekund er jeg klissvåt overalt, og håret ser ut som om jeg nettopp har kommet ut fra dusjen. Legen min mener at det er i etterkant av overgangsalderen for flere år siden, og dette må jeg leve med resten av livet.

Jeg har alltid vært en veldig sosial person, veldig aktiv ang oppussing for meg selv og alle mine venner som trengte hjelp. Nå har jeg gitt opp og lever fra dag til dag.

Når ting ikke går som planlagt

En del går galt, både hjemme og her i Marbella.

Da vi skulle reise hjem i mai, kollapset øvre del av trådhylleoppbevaringen i et av skapene. Vi prøvde å få tak i nytt på IKEA, men vi fant ingenting. Jeg vet at det fins, for jeg så dem hos IKEA på Forus i sommer..

For å gjøre det lettvint, så prøvde jeg å finne det på nettet, og fant et bilde. Da jeg skulle printe bildet, så ville ikke printeren samarbeide. Dermed intet bilde.

Jeg får heller ikke lagt inn bilder, så det føles litt som at nå går det galt igjen.

I morges røk kaffetrakteren. Den hadde vi tatt med fra Norge, kjempegod, og med termokanne.

Nå har jeg tatt bilde av trådhyllesystemetet og tar med fotoapparatet til IKEA, og håper de forstår problemet.

Og ikke nok med det. Vi hadde en liten lekkasje fra varmtvannsberederen på kjøkkenet før vi skulle hjem. Vi oppdaget den først etter flere uker, pga at det kun drypper veldig lite bak kjøkkenskapene. Vår  handyman, John, fixet dette, men fire skrog ble ødelagt på et ikke så gammelt kjøkken. Heldigvis så ble ikke dørene ødelagt. Så dette står også på programmet over ting som må fixes.

Det skal ikke være lett.

                                                               Klem fra Kirsten

Okse indrefilet - det beste som fins

Den absolutt beste middagen min er okse indrefilet (helstekt i stekeovn):

Tilbehør:

Stekte champinjonger.

Jeg lager våre egne pommes frites med denne (ble kjøpt i Stockholm da jeg bodde der for mange år siden):

Små tomater stekt i ovn:

Toro lett bernaisesaus (denne tåler vi som har glutenintoleranse):

Dette er bare himmelsk.

                                                   Klem fra Kirsten

Bleiekake

Å lage bleiekake er virkelig gøy. Den første jeg laget var til lille Mikkel for snart 4 år siden.

Da vi nå skulle bli farmor og farfar til enda en gutt, så måtte jo det lille nurket også få.

 

Jeg startet med å kjøpe et stort brett. Bleier, ca. 4 pk. og strikk. Rullet hver bleie og tok på strikken. Plasserte bleiene i brettet, med en tørkerull eller toalettrull i midten. Når brettet var fullt, bandt jeg hyssing (2 runder) rundt for å holde den sammen.

 

 

Tørkerullen ble erstattet med 1 flaske cava.

Neste kake skal være mindre, men inni hadde jeg en tom hylse til tørkerull. Denne kaka ble satt oppå den andre.

Den siste ble dekket uten noe hull inni.

Her ser dere kaka ferdig før pynting.

Det morsomste er jo pyntingen, og her er den nesten ferdig. På denne har jeg valgt et hvitt blondeskjerf nederst (til moren). De andre er dekket med blondestoff og blonde og silkebånd.

Til slutt, selofan rundt.

 

Denne er til en liten jente. Så gøy å gå litt amok i pyntingen, over the edge.

Og begge har fått en liten kurv på toppen med diverse i, zinksalve, såpe, etc. Og på toppen et kosedyr til babyen.

Men, skal du gjøre det ordentlig, så vil det koste. Mine kom på ca. kr. 1.500,- pr. stk. Men vel verdt det.

 

Klem fra Kirsten

 

SAVN

Det er så mange som jeg savner i livet mitt. De som har gått bort så altfor tidlig. Jeg føler at det gjør så vondt.

Min fantastiske far, Alf Reinertsen, døde fredfullt mens han sov. Bare 72 år. Vi visste ikke at det var så alvorlig, for ingen fortalte oss noe. Han lå på sykehuset i flere uker, men fant ingenting galt. Han døde om natten, dagen før han skulle reise til sammenkomst i Islandshesteforeningen. Han var valgt ut til æresmedlem ( noe han ikke visste om).

Min far og bror var med å starte Islandshesteforeningen.

Noen få år etter ble min bror,   Rolv Inge Reinertsen, drept i en bilulykke. Han var på vei fra gården sin på Evje, for å delta i tvillingdøtrene sin konfirmasjon. På Ålgård ble bilen hans truffet av en Rogaland Avis bil. To brødre var i bilen, og den ene ble også drept.

For 10 år siden valgte min sønn, Bengt Åge Øien, å forlate oss. Savnet etter ham er stort. Han valgte den vanskeligste utveien.

Jeg har også mistet to fantastiske venninner. Begge døde av kreft.

Kirsten hadde jeg jobbet med i en årrekke, flere år på Stavanger trygdekontor, og en del år på Norsk Hotellhøgskole. Dessuten bodde vi i samme blokk og hadde mye omgang. Vi hadde mye moro sammen, spesielt på kontoret og i forbindelse med avgangsfester. Våre døtre var også gode venninner.

Else jobbet jeg også med på Stavanger trygdekontor, og vi var også foreningsvenninner. Desverre så gikk det så altfor fort. Hun var en strålende og givende venninne og jeg savner hennes gode humør og glade vesen.

Min mor, Aina Reinertsen, gikk bort for 3 år siden, i en alder av 93 år. Hun levde et spennende liv, anerkjent kunstner, og hun mottok kunstnerlønn i flere år. Hun var et allsidig menneske, og malte både i olje, akvarell og ikke minst gyldenlær. Det som hun var mest kjent for, var alle de store biledvev som hun laget. De finnes nå rundt omkring i både banker, hoteller etc. og hun hadde utstillinger både i innland og utland. Vi var utrolig stolt av henne, og hun var med oss på mange ferier til Spania. Hun elsket å sitte på terrassen i bungalowen å lage skisser og også male.

                                                       Klem fra Kirsten

Himmelsk middag

I dag besto middagen av: Entrecote, bernaisesaus, stekte poteter, stekte tomater og brokkoli.

De stekte potetene (med rosmarin og hvitløk) fant jeg på Sjuves oppskrift:

Helt himmelsk.

Det er vel ingen hemmelighet at jeg elsker både indrefilet og entrecote, og det er så viktig med godt tilbehør.

                                                     Klem fra Kirsten

En stor mann - Jan Johnsen

Jeg sitter her og ser på et opptak av Elvis Presley. Tankene går tilbake til den tiden jeg jobbet på kontoret på Norsk Hotellhøgskole. Beste arbeidssted som fantes, og jeg jobbet der i 9 år.

Jeg jobbet sammen med bl.a. Jan Johnsen, inspektør, men også direktør på Sola Strand hotell. For en mann. En av de første dagene jeg jobbet der, så hadde jeg hørt på radioen at Elvis var død. Og da Jan kom inn døra, det første jeg sa var : Elvis er død, og han svarte, du og, har nettopp fått høre det fra kona.

Han druknet for flere år siden. Flere politikere var i utlandet, og da han skulle redde en av de andre, så druknet han selv. Han var en stor mann, som alltid sa hva han mente, ærlig og veldig respektert.

Det er alltid de beste som går bort. Jeg savner ham enda.:):):)

Klem fra Kirsten