Når livet går i feil retning

I morgen håper jeg at jeg kan komme med bilder og innlegg om den nye pallebenken. Synes selv at den blir ganske så fin.

Men jeg vil også gjerne dele dette med dere.

Jeg har alltid vært et positivt menneske, og elsker å putle med alt mulig, noe jeg fremdeles gjør. Men hverdagen min er ganske vanskelig. 

Jeg trodde at etter operasjonen av en sterk Spinal stenose-operasjon 16. mars, hvor de måtte hogge vekk mye forkalkninger som ikke viste på CD'en, så ville jeg være frisk.

Men, dessverre så gikk det ikke min vei.

Jeg er enda i litt vemodig og sår tilstand ang. plagene jeg har. Hver dag, hvert minutt i døgnet, tom om natten, har jeg disse forferdelige stramminger/kramper under føttene, samt smerter i ryggen. Jeg synker ned i fortvilelse og gråter ofte, for dette er ikke det livet jeg kan leve med.

Og, i går ble håpet knust. Ny MR måtte tas, og etter ny konsultasjon hos nevrokirurg er det ikke noe «lys i tunnellen».

Positivt: Spinal stenose operasjone. 100% vellykket.

Negativt: Jeg er verre enn før operasjonen. Kan omtrent ikke bevege meg i det hele tatt. Sover dårlig pga. disse krampene.

Blodprøver som er tatt tidligere viser at grensen til revmatisme kan være aktuell. Fastlegen min gjorde ingenting med dette, selv om han vet at fingrene mine fungerer dårlig. I det hele tatt så har han ikke gjort noe lettere for meg. 

Etter 7 år, så starter jeg på nytt, med nye undersøkelser hos flere, revmatolog, for å finne ut om dette er revmatisme, og også ny nevrolog, som kanskje finner ut noe.

Skal nå begynne med ny runde med akupunktur og se om dette hjelper. Blir litt desperat og vil prøve andre behandlingsformer enda en gang, mens jeg venter på innkalling til spesialister.

Alt dette må jeg påkoste selv, og frem til i dag har jeg brukt ca. 120.000 NOK på absolutt de beste behandinger og konsultasjoner som fins. Ingenting har hjulpet.

Jeg har bedt om opphold på Landaasen rehabilitetssenter. Alt avhenger av hva fastlegen min velger å gjøre. Håper på positiv reaksjon, og da kan jeg  komme inn kanskje allerede i august.

Jeg synes det er forferdelig at jeg skal måtte kjempe min egen kamp, både for å bli trodd, men også for å få hjelp.

Håper ingen andre må slite slik jeg har gjort de siste 7 årene.

Å sitte i rullestol, noe jeg har gjort i 1 ½ år, er eneste løsningen for meg nå. Synes absolutt ikke dette er gøy, og når jeg får kommentarer fra tåpelige mennesker om at «du er vel heldig som blir kjørt rundt omkring». I begynnelsen så tok jeg det med et smil, men mannen min ble ganske irritert og svarte at «hun hadde nok foretrukket å kunne gå selv». Gjett om noen ble flaue.

                                                 Klem fra Kirsten