Drømmemannen min

Etter å ha vært alene med to unger i flere år, så finner jeg kjærligheten i mitt liv, i en alder av 45 år. Helt tilfeldig.

Jeg hadde besøk av kusinen til min mor. Hun var på min alder, bodde utenfor Oslo, og tok turen hjem av og til. Denne gangen bodde hun hos meg, jeg hadde ferie, og vi storkoste oss. Været var helt fantastisk, så vi satt mye ute i hagen og solte oss. En dag så spør hun meg om jeg husket Svein. Navnet virket kjent, men der og da kunne jeg ikke erindre ham. "Han er perfekt for deg", sa hun, "han er også skilt". "Jeg ringer ham og avtaler at vi tar en tur ut til ham", sier hun så. Siden gikk det slag i slag. Hun avtalte at vi skulle treffes hos ham dagen etter. Straks jeg så ham så kjente jeg ham igjen. Vi hadde vært litt sammen i ungdommen. Vi følte begge at dette var "noe". Men han reiste på ferie bare noen dager etterpå sammen med sønnen, så det ble med det.

Jeg forsto at han var veldig forsiktig og kanskje ikke turde ta mot til seg å ringe meg, så jeg tenkte at den som intet våger intet vinner.

Jeg sendte et kort til ham, inviterte ham på reker og vin. Samme dag han kom hjem fra ferien så ringte han, og ville selvfølgelig komme.

Det var kjærlighet ved første blikk, og siden har vi vært sammen. Vi forlovet oss og giftet oss på 5-årsdagen. Ingen visste om dette. Vi inviterte venner og familie til felles 50-års dag, og da fortalte vi at vi hadde giftet oss. Stor glede.

Vi er alltid sammen, og vi blir aldri lei av hverandre. Han skjemmer meg ut, for det er han som lager mat, og han er en fantastisk kokk. Nå også privatsjåfør da jeg ikke lenger kan kjøre bil pga. synet.

Vi har vært så heldige, og vi viser hverandre ofte at vi er glad i hverandre, og det er viktig også å si dette. Man skal pleie kjærligheten, så varer den for alltid.