søndag 16. oktober 2011

Å miste noen man er glad i

Som jeg har nevnt tidligere, så mistet jeg min sønn, Bengt, for litt over 6 år siden. Han valgte å ta sitt eget liv. Smerten sitter inni meg, hele tiden, og spørsmålene er mange, og jeg får aldri svar. Hadde han fått den hjelpen han så sårt trengte, hadde han kanskje vært i live i dag. Jeg tenner lys for ham hver kveld. Jeg har også mange fine bilder av ham som jeg har rundt meg.

Min far døde plutselig for 25 år siden, helt plutselig. Han hadde vært dårlig en tid og lå på sykehuset i flere uker, men de fant ingenting, og han fikk reise hjem. Han sovnet inn mens han lå og sov noen dager etterpå. Far var min styrke i livet. Vi var nære naboer, kun to rekkehus skilte oss. Hver dag etter at han hadde tatt sin daglige spasertur, kom han innom meg. Siden faren til mine barn hadde vært fraværende omtrent hele deres liv, så var han også en farsfigur for dem.

Min bror ble drept i bilulykke da han var 45 år. Han drev en liten gård på Evje og var på vei til Stavanger for å feire konfirmasjonen til sine tvillingdøtre. Men han kom aldri så langt. Ca. kl. 05.00 ble bilen hans truffet av en avisbil som fikk skrens og kom over i feil kjørebane. Han døde på stedet.

Smerten og savnet forsvinner ikke. Den ligger der, selv om tiden går.

I sommer mistet jeg to gode venninner. Begge døde av kreft. Jeg hadde god kontakt med begge, heldigvis, og de var begge åpne om sykdommen. Jeg savner dem inderlig. Jeg har ikke så mange gode venninner lenger. Siden vi bor i Spania flere måneder hvert år, så er livet vårt blitt forandret. Jeg har en fantastisk mann, og vi trives i hverandres selskap døgnet rundt. Han og datteren min, samboeren, og mine nydelige barnebarn gjør livet verdt å leve.

Hver kveld tenner jeg lys for de jeg er glad i og som har gått bort.

Min nye, gode venninne, Lolita, som jeg er blitt venn med på facebook, og familien, har det knalltøfft nå. Datteren Ida fikk kreft i vår, og ingen som ikke har opplevd det som de går igjennom nå, kan forestille seg smerten, tankene og hva som skjer med den skjønne jenta. Men Lolita har valgt å fortelle om dette på bloggen sin, holde oss oppdatert og om hvordan det går. Vi er så mange som følger med, tenker på dem, kommer med oppmuntrende ord, og jeg synes det er fantastisk at Lolita klarer å gjøre dette, oppi alt som skjer. Hun vet at vi er mange som bryr oss. Til bursdagen min fikk jeg en fantastisk stor lykt. Her tenner jeg lyset for Ida, i min hjemmelagde telysholder, hver kveld. Når jeg ser lykten, både med og uten lys, så er Ida og Lolita i mine tanker, dvs. omtrent hele dagen.

Jeg har lært en ting, ta hver dag som kommer og nyt den.     

6 kommentarer:

  1. Hei Kirsten <3 Du har hatt mange vonde tap i årenes løp.... Godt du har mannen og datteren din som gir deg kjærlighet <3 nydelige barne barn har du også som sikkert beriker livet ditt masse <3 Klem fra nord :)

    SvarSlett
  2. Kjære, gode Kirsten <3

    Jeg sitter her å leser mens tårene triller....

    Jeg føler med deg i smerten du må føle ved å miste så mange av dine kjære...
    Beundrer den styrken du har til å "være der" for alle andre, og da tenker jeg spesielt på alle gode og varme tanker du sender meg .... <3

    Jeg blir helt rørt hver gang jeg tenker på at du tenner lys for oss hver dag - det betyr så utrolig mye at du "er med oss" !!! <3

    Kjenner jeg blir fylt av en indre varme hver gang jeg tenker på deg - du er ett godt medmenneske !!!

    Masse varme klemmer fra Lolita <3

    SvarSlett
  3. Så trist å lese Kirsten. Men jammen meg...Beundringsverdig den styrken du har til å stå i det =)Du viser en så vanvittig omsorg ovenfor andre og som Lolita skriver - du er et godt medmenneske =)
    Kos deg sammen med mannen din, barna dine og barnebarna dine! De er gull verdt =)
    Klem fra Line =)

    SvarSlett
  4. Jeg tror den motgangen og de trasige hendelsene i livet ditt har formet deg til den fantastiske personen du er, Kirsten. Den empatien og godheten du utstråler er temmelig unik og sjelden. :)

    Jeg har en farmor som har måttet takle tilsvarende det du har gått gjennom , og hun er på mange måter mitt forbilde. Riktignok døde pappa ung, i en ulykke, og bestefar av kreft, bare 53 år, -men det er også flere hendelser som ikke kan publiseres åpent...

    Når noen en er glad i velger å ta sitt eget liv, kan en vel etter min mening ikke finne noe tristere.
    Så ett dansk tv-program i natt om forskning og forsøk som viste at det er en sammenheng mellom mengden av naturlig produksjon av dopamin i hjernen, og de som bruker kunstig fremstilt dopamin (altså dop). Personer med høy produksjon av dopamin, har ikke det samme behovet for å tilføre kunstig stimuli, da de er mer "fornøyd" som de har det. De med lavere produksjon av dette, hormonet, hadde mye lettere for å føle behovet for tilføre kroppen dop, for at kroppen skal få den samme lykkefølelsen.
    Forskjellen mellom mennesker skal være en medfødt sak, som en ikke kan gjøre så veldig mye med. En kan stimulere kroppen til å frigjøre dopamin naturlig også, noen får det gjennom å spise, noen via sex, men også ved følelsen av mestring og prestasjoner.
    Ett intressant tema, som jeg tror jeg vil lese mer om. Hadde en venn engang som valgte å ta sitt eget liv. Han var den stille, tilbakeholdne typen, snill som dagen var lang, -og jeg ser for meg at hans naturlige dopamin-nivå var heller svært lav. Mens en annen jeg kjenner, -som jeg en gang sto svært nært må ha en skyhøy produksjon naturlig. Helt sprø og gjør usedvanlig mye rart, men kommer aldri til å ta sitt eget liv, samme hva han sier....

    Du kjenner meg vel så godt at du sikkert skjønner hvorfor jeg babler ivei med dette. Det er fordi jeg tror det var en kjemisk forbindelse i hjerne til din sønn, som utløste dette. En ting du ikke kunne gjøre noe med, uansett. Noen er bare medfødt svakere, på en måte....
    Trist at han ikke fikk skikkelig hjelp i tide.

    Nei, nå må jeg bare jobbe her, -skal opp tidlig å legge stein i morgen! :)
    Stå på for de du er glad i, -men ikke glem hovedpersonen: Deg selv! ;)

    Stor klem!

    SvarSlett
  5. Så utrolig trist lesing dette var.Det å se tapene du har måttet gå igjennom, Kirsten.
    Har selv opplevd å miste min mamma og pappa da de var i begynnelsen av sekstiåra..savnet er der fortsatt selv om det nå er noen år siden.Sorgen legger seg nok litt etter hvert men savnet er der for evig tid,iallfall har det vært sånn for min del.
    Mistet også min kjære gode snille schæferhund for snart to år siden, etter å ha hatt henne sammens med meg hver dag i nesten 11år. Det har vært kjempevanskelig å bli fortrolig med, at hun virkelig er borte.Mistet en god vennine og turkammerat der.Daisy var navnet,derfor var bloggen sitt navn enkelt å finne den gang.
    Forstår at du er et utrolig godt medmenneske,Kirtsen.
    Er så takknemelig og glad for at vi har fått kontakt her inne på nettet.
    Morro å se at du også har blogg ..denne blir straks lagt til listen min.
    Ønsker deg ei kjempeflott ny uke
    klem Sissel

    SvarSlett
  6. Å miste gjør at man blir tvunget til å være mer oppmerksomt tilstede der man er blant de som blir igjen...

    SvarSlett